Jeg var en sånn type som måtte ligge hvis jeg skulle ta blodprøve i fingeren, som måtte ta valium før jeg dro til gynekologen, som stakk av gårde fra tannlegen med en bedøvet kjeve da jeg skulle ta ut en visdomstann. Da jeg ble mamma, måtte barna deale med hull i hodet og småskader, mens jeg lå og svimlet på benken på legekontoret.
Skikkelig pyse, lettere nevrotisk.
Det er ti år siden i disse dager. Ti år siden livet ble snudd på hodet og ingenting lenger ble som før.
Etter at kirurgene på Radiumhospitalet hadde tatt ut alle innvollene i magen min, skrapet dem fri for kreft, fylt buken med cellegift og til slutt stiftet meg sammen med 97 stifter, ble jeg en annen. En som satte blodfortynnende sprøyter på meg selv, en som så på at de skiftet poser og slanger med guffe fra kroppens indre, en som fulgte godt med da de 97 stiftene ble klippet av og jeg så arret fra brystet og ned for første gang.
Nå går jeg til tannlegen en gang i året, stikker ikke av selv med bedøvet kjeve. Blodprøve, pøh, ikke noe problem. Benken trengs ikke på legekontoret, ikke valiumen heller.
Jeg er blitt tøffere. Det måtte jeg egentlig.
Men kanskje det også har en pris? At jeg tror jeg fikser alt?
Da jeg hadde den vidunderlige måneden med pensjonistene på langtidsopphold i Albir i fjor, var jeg nyoperert. Jeg hadde hatt mitt andre tilbakefall og måtte skifte bandasje to ganger om dagen. Pensjonistene fikk meg til å tenke på noe annet. De daglige morgenturene med dem var både balsam for sjelen og tran for kroppen. De snakket om de små gledene i livet, det lille i det store, at øyeblikkene var viktig å ta vare på. Jeg er dem evig takknemlig for den måneden. Jeg trodde jeg skulle tilbake i år. Gledet meg til morgenturene og alle de fine samtalene med nye mennesker som har levd lenger enn meg. Men livet, altså. Livet treffer og noen ganger treffer livet litt hardere enn man tror.
Etter en fantastisk sommer i ro med familie og gode venner, har jeg skjønt noe av dette med å brenne lysene i begge ender. Du vet, når du bare gønner på og plutselig sier det bare stopp? At kroppen gir beskjed om at nå holder det, nå må du fortsette med de nære tingene, ta vare på de små øyeblikkene. Alt det de som har levd lenger enn meg snakket om i fjor, sier kroppen til meg etter denne sommeren.
Snart forlater jeg dette lille paradiset med utedo og sommervann. Vi kaller det Sanatoriet. Jeg er fylt av kjærlighet og takknemlighet over at jeg har så mange fine mennesker rundt meg, over at jeg er blitt velsignet med et barnebarn som jeg får være noe for, over at jeg har voksne barn som er blitt så bra mennesker.
Og snart går jeg løs på høsten. Med mere brobygging i podkasten vår, med snusing i nakken til August, med de voksne barna rundt bordet, med venner jeg kaller familie rundt det samme bordet, med feiring av søster og svoger som fyller 70 år, med nye og spennende debatter på Protestfestival i Kristiansand.
Og med en mann jeg elsker. En mann som fyller 60 år i år (hjelpes!) og som jeg fremdeles tenker at det å gifte meg med ham, er det lureste jeg har gjort.
Lena Ronge
Tenk Tanken
-
-
Det er en evighet siden jeg har skrevet her, jeg vet det. Det kjennes virkelig som en evighet også. Som om jeg er blitt mange år eldre det siste året. Det er så mye som har skjedd. Forferdelige ting som nesten ikke har vært til å bære. Men så bærer jeg det likevel. Riktignok på ganske slitne skuldre.
Men midt i det vanskelige, har det også skjedd et vidunder. Et nytt barn har kommet inn i familien og jeg har blitt bestemor for første gang. Det er som om hjertet mitt har utvidet seg, som at det lille vidunderet har åpnet døren et ekstra kjærlighetsrom. Nattetankene kommer sjeldnere. De er byttet ut med lys og luft og liv! Og håp!
Han heter August og er den vakreste skapningen jeg har sett siden jeg selv fikk barn. Han kom som en velsignelse til vår hardt rammede familie.
Da August fremdeles lå i magen til Tora, fikk jeg en idé. Jeg tenker ofte at vi har så mange fine samtaler rundt bordet, vår lille familie med mine barn og dine barn, med kjærester og venner. Og jeg tenkte at disse samtalene kanskje kunne være fine for flere å lytte til. Jeg meldte meg på podkastkurs for å lære både hvordan sette en idé ut i livet og hvordan klippe og redigere. Så spurte jeg svigersønnen min Marcus om han kunne tenke seg å lage en podkast med meg.
Jeg hadde navnet klart, den skulle hete Generasjonsbroen. Vi skulle rett og slett prøve å bygge bro mellom generasjonene rundt temaer vi undret oss over. Marcus sa ja, Knut laget en logo og kameraten vår Jo laget en jingle.Og dermed ble Generasjonsbroen født den 25 januar 2024.
I skrivende stund har vi publisert 12 episoder og responsen har vært kjempegod. Vi har fått en liten fanskare og alderen spenner fra de helt unge voksne på vei ut i livet, til noen på over nitti som fremdeles er nysgjerrige på hva som rører seg. Vi publiserer en episode hver torsdag morgen. Du finner oss alle steder der podkaster er å finne. Liker du det du hører, kan du følge oss videre på ferden. Da trykker du «følg» og hver nye episode legger seg inn i din foretrukne plattform. Har du emner du vil vi skal prate om, har du ris eller ros, så kan du skrive en mail til post@generasjonsbroen.no
Vi er lutter øre!De slitne skuldrene, ja. De har blitt litt lettere.
Nå går det mot vår og det gir i tillegg håp om bedre tider. August også, han gir håp om bedre tider.Hvis du har Iphone, finner du oss her og hvis du liker best å høre pokast på Spotify, finner du oss her
-
Jeg var henrykt over #metoo-bevegelsen. Den var helt nødvendig. Den gjorde det lettere å sette grenser for uønsket seksuell adferd, tørre å si fra, rope høyt om det var nødvendig. Men for meg er det samtidig noe annet som har gått i helt feil retning. Bildet av den viljeløse kvinnen, den forsvarsløse som blir utnyttet. Bildet av kvinnen som ikke behøver å stå i egne feilvurderinger, som er offer uansett. Svak uansett.
Det er et bilde jeg ikke kjenner meg igjen i. Det er et bilde jeg ikke vil gi videre til den oppvoksende slekt.
Dette sier jeg noe om i denne kronikken som ble publisert i NRK Ytring 25/3:
Jeg er lei av å bli fremstilt som et offer, bare fordi jeg er kvinne
Jeg savner en nyansert presse. En presse som klarer å belyse flere sider av en sak. Som ikke fremstiller meg som et offer fordi jeg er kvinne. Eller som tror jeg snakker sant fordi jeg er kvinne. Jeg savner en presse som skjønner at også jeg pynter og endrer litt på historien, for å leve bedre med mange av de dustete valgene jeg tok for et halvt liv siden. Selv om jeg er kvinne.
Jeg var en av dem som ønsket metoo-bevegelsen varmt velkommen.
Jeg tenkte tilbake, husket hender som tok for seg, som klådde på meg, selv om jeg viste tydelig at jeg var utilpass. Jeg husker kollegaer som mente jeg var humørløs hvis jeg tok vekk henda som klådde. Jeg husker forsøk på overtalende hvisking i øret, spyttdråper på halsen, stemmer som sa «kom igjen ´a, ikke vær så kjip!» Jeg husker fremmede hender oppunder skjørtet på dansegulvet, kjørelæreren som strøyk meg på lårene.
Jeg husker det begynte tidlig at jeg følte meg som et stykke kjøtt. Jeg var bare ti år første gangen, han var en voksen mann.
Jeg ønsket metoo-bevegelsen varmt velkommen.
Det var en nødvendig bevegelse, jeg ville ikke at mine barn skulle vokse opp uten å vite at den slags oppførsel ikke var greit. Jeg ville de skulle vite at det var lov å si nei. Det var nødvendig å belyse maktubalansen hvis den ble brukt til å skaffe seg sex på arbeidsplassen, på trening eller i korpset.
Jeg heiet på metoo-bevegelsen.
Men vi kan ikke dermed ha som et prinsipp at en kvinne alltid snakker sant, slik det kan virke i media i dag.
For jeg husker også tilbake på alle de kleine opplevelsene. Der jeg angret dagen etter. Der jeg tenkte at jeg heller burde dratt hjem alene. Jeg husker den gjensidige flørtingen etter for mye alkohol, nachspiel og overnatting, der jeg sovnet midt i kliningen. Der jeg tok trikken hjem neste morgen, tenkte jeg burde ha droppet den siste drinken, burde ha droppet nachspielet, burde ha droppet overnattingen, kanskje vært litt mindre ivrig. Jeg husker dem jeg var forelsket i. Mange av dem hadde jeg ingenting til felles med. Noen hadde preferanser som var langt utenfor hva jeg likte. Jeg spilte med, latet som ingenting. De hadde ikke peiling, jeg var en god skuespiller. Ingen av dem var tankelesere.
Jeg er lei av å bli fremstilt som et offer, bare fordi jeg er kvinne. Som om jeg ikke selv har en vilje. Eller et valg. Som om jeg ikke har noe ansvar for hva som skjer med meg.
Nei, nå snakker jeg ikke om voldtekt og overgrep. Jeg snakker om menneskelig adferd.
Det virker som om akkurat den nyansen er borte. At all seksuell fomling er grenseoverskridende. Uansett om begge eller alle parter var med. At dette også gjelder der to på samme alder frivillig innleder et seksuelt forhold. Et forhold man kanskje i ettertid gjerne skulle ha droppet.
Jeg er lei av å fremstilles som en som alltid snakker sant, som er den svake, som er den mest troverdige. Fordi jeg er kvinne. For jeg pynter faktisk også på sannheten, gjør gjerne om litt på historien, for å leve bedre med meg selv. Jeg kan dessuten være ganske utspekulert hvis jeg kjenner meg truet. Jeg er et menneske, rett og slett.
Jeg er lei av å lese den ensidige fremstillingen av menn. Som om menn bare er rovdyr som vil benytte enhver anledning til å tråkke over andres, og særlig kvinners, grenser. Som om menn ikke har følelser. Som om menn ikke er gode og empatiske. Som om ikke de er gode rollemodeller, gode familiefedre, partnere, kamerater. Mennesker, rett og slett.
Jeg ønsket metoo-bevegelsen varmt velkommen. Jeg vil at mine barn skal sette grenser, at de må fortelle det til noen om de har opplevd noe dårlig, at å si fra om slike overtramp ikke er noe å skamme seg over. Men jeg vil også at mine barn skal stå i sine dårlige valg uten å peke på andre, at de skal forstå at det å angre på noe ikke betyr at det er andres feil. Jeg vil mine barn skal ta ansvar når de har tatt valg som ikke var så lure. Jeg vil også de skal lære at det ikke spiller noen rolle hvilket kjønn de har. At troverdighet og sannhet ikke har noe med kjønn å gjøre.
Mediene har en viktig samfunnsrolle. De skal beskrive virkeligheten og speile det samfunnet vi er en del av. Men i det speilet som nå vises frem, ser jeg bilde av en kvinne jeg ikke kjenner meg igjen i. En stakkarslig kvinne uten vilje og evne til egne valg. Som snakker sant uansett.
Akkurat her synes jeg pressen etter metoo -bevegelsen har en lang vei å gå.
—
Jeg har vært i kontakt med redaksjonen i NRK Ytring i flere uker og de har vært opptatt av å få den ut på et tidspunkt der flest mulig leser. De mente den kunne vært et viktig tema på Ukeslutt.
Redaksjonen sendte kronikken til desken fredag 24/3 på ettermiddagen. De sa lørdag var en bra dag for publisering. Men, som redaksjonssjefen også sa, har desken all mulighet til å endre det etter hva de selv mener er viktige saker. Etter publisering av kronikken, lørdag kveld klokken 18.00, fikk jeg veldig mange meldinger fra folk som takket meg. Både menn og kvinner i alle aldre. Men uten å virke altfor konspiratorisk:
Jeg tror at desken har hatt en finger med i spillet på å få saken lengst mulig ned i feeden fortest mulig. Det synes jeg selvfølgelig er synd. Og igjen, det er lett å bli litt konspiratorisk, men ut fra hvilke saker som ble lagt på lørdag morgen og som lå der hele dagen, tegn på at personen(e) på desken kanskje ikke akkurat digget mitt innlegg… Videre var det er synd at desken på søndag prioriterte jenta som er polyamorøs og jenta som har hatt mensen i over 160 dager på sine nyhetssider på FB. Det styrker min mistanke. Og kanskje det også understreker hele min kronikk?
Nå er hele kronikken borte fra nrk.no side.
Det håper jeg imidlertid ikke diskusjonen er.
-
Moren min hadde nok en spiseforstyrrelse hun også. Hun slanket seg alltid, snakket ned kroppen sin, snakket ned kroppen min.
Hun hadde et vanskelig liv. Spiseforstyrrelsen var en måte å håndtere alt dette vanskelige.
Det er enkelt å forstå, vi er mange som har det sånn.Når du ikke får hjelp til å endre adferd, eller jobber med traumene, lærer du aldri å ta følelsene dine på alvor.
Mamma fikk ikke hjelp, hun ga sitt eget følelseskaos videre til oss barna.
Jeg lærte ikke at følelsene mine var viktige, at alle følelsene er viktige.
Også de sinte.
Og de triste.
Og de som gjorde at mamma ble lei seg og skuffet over meg.
Hun ble ofte skuffet over meg.Så jeg begynte å tulle med mat, jeg også.
Alvorlig. Jeg sluttet å spise.
Noen år senere begynte jeg å spise. Veldig mye.
Kvittet meg med det. Og spiste mer.
Det var en måte å håndtere alt det vanskelige, akkurat slik jeg hadde lært hjemme.Etter at jeg fikk barn, har vekten min vært som en jojo. Opp ned, opp ned, opp ned.
Ble livet vanskelig og det ble det ofte, var kjøleskapet min venn.
Så kom forakten. Og skammen.
All den dritten der.De siste årene, etter at jeg var alvorlig syk, har jeg gitt faen.
Tenkt at jeg fortjener å ha det bra med kroppen min, fortjener å spise god mat, fortjener å ta et glass vin på en tirsdag.
Men midt i alt dette, har jeg helt glemt kroppen min.
At den ikke har det bra med all denne fortjeningen.
Tenk at jeg helt har glemt den kroppen som har tålt alt dette.
At jeg har gitt faen i den. Ikke hørt at den har knirket og klaget.
Det måtte et legebesøk til, det måtte blodprøver til, et besøk på Legevakten til.For kroppen min driter i at jeg har hatt en vanskelig barndom, at jeg ikke har lært å håndtere vanskelige følelser.
Den vil bare at jeg skal passe på den.
Og det skal jeg nå.
Det gjør jeg nå.Her https://tenktanken.com/2020/10/05/verdens-beste-mamma/ kan du lese om moren min, et portrett jeg skrev da jeg var på skrivekurs hos Niels Christian Geelmuyden. Senere er portrettet brukt i hans bok «Skrivekunstens hemmeligheter»
-
Til den internasjonale mannsdagen.
Jeg er hvit, snart seksti år, bor på vestkanten.
Jeg vokste opp på vestkanten, hadde hytte på Hvaler og en Golden retriver som het Butler.
Jeg gikk i pikekor, spilte piano på Barratt Due og samlet gullstjerner på søndagskolen.
I dag bor jeg i villa, har tre barn med høy utdannelse, eier et hus i Spania.
Heldigvis er jeg ikke mann.
Jeg har meninger om mye, er dog redd for å havne i grøftekanten, ikke så god til å lytte mer enn jeg prater. Jeg har vært ute en vinternatt, tror jeg har noen erfaringer noen kan ha nytte av, jeg prøver å ikke være belærende.
Jeg har en stemme.
Heldigvis er jeg ikke mann.
Familien min var dysfunksjonell, moren min narsissist og faren min var mer glad i en fest enn å være hjemme med unger. Som barn fikk jeg panikkangst, kjente til alle oppganger jeg kunne gjemme meg i på vei hjem fra skolen og ba Gud om hjelp hver kveld. Jeg lærte hjemme at menn var drittsekker, at de ikke hadde følelser, at de ikke var til å stole på.
Heldigvis er jeg ikke mann.
Jeg kan være et offer, men er det ikke.
Jeg er uten utdannelse, kreftoverlevende og delvis uføretrygdet. Jeg er overvektig, drikker av og til for mye, synger veldig høyt i fylla. Jeg synes ofte livet er urettferdig, går av og til i offerfella, synes litt synd på meg selv.
Møter forståelse.
Får omsorg.
Reiser meg igjen, finner styrken tilbake.
Jeg har en stemme.
Heldigvis er jeg ikke mann.
Jeg har en mann.
Han er hvit, snart seksti år, bor på vestkanten.
Han vokste opp på vestkanten, hadde hytte på fjellet og to irske settere. Han gikk i korps, spilte trompet og var skikkelig sjenert med jenter. I dag bor han i villa, har to barn, elsker den samme hytta på fjellet. Han er det snilleste mennesket jeg kjenner.
Han har meninger om mye, ytrer dem i trygge rom, han prater mer enn han lytter i de rommene. Trykket må ut, han trenger luft, han føler seg utrygg. Han får ofte panikkanfall, han blir syk av sosiale medier. Han er uføretrygdet, han har et vanskelig liv, helt utenfor hans kontroll. Han hjelper alle rundt seg, løfter dem, ser dem. Han er interessert i historie, for de store linjene, han vet ofte hva som kommer før det kommer.
Si det høyt, ber jeg ham om, vi trenger å høre menn som deg. Vi tenger å høre stemmen til kloke, omsorgsfulle, tøffe menn som deg, ber jeg.
Men han kan ikke.
Han tør ikke.
Han har ikke lenger en stemme.
Fordi han er hvit.
Fordi han har bikket femti og bor på vestkanten.
Fordi han er mann.
Ikke offer.
Mann. -
Vi lever i to verdener.
I den ene verden, har venners barn blitt store. De har flyttet hjemmefra, kanskje utenlands.
Noen har kjærester, noen har fått barn. Vi har fulgt dem fra de var små, vi har hatt dem på fanget, gitt husken fart, trøstet dem når de har hatt sin første kjærlighetssorg.
Vi foreldre er nære venner, vi møtes til middager, går turer i skogen, vi snakker ofte om barna våre. Om hvor stolte vi er, om hvor glade vi er når de mestrer livet. Hvor redde vi er i perioder de sliter. Noen av barna strever med å finne et studie, noen har en jobb de ikke trives i. Noen sliter med angst, dårlig råd, kjærligheten.
Vi lytter, nikker, kjenner oss igjen.
Så tar vi et glass, tenker det løser seg, skåler for fremtiden.
Og så er det hverdagen.
Og strømregning.
Og altfor mye å gjøre på jobben.
Så er det den andre verden.
I den andre verdenen går vi i venners barns begravelser. Vi har fulgt våre venners barn fra de var små, vi har hatt dem på fanget, gitt husken fart, trøstet når de har følt seg ensomme.
Vi foreldre er nære venner, vi møtes, går turer i skogen, vi snakker om barna våre. Om hvor stolte vi er når de klarer tre skritt til uten hjelp, når de synger en barnesang på engelsk.
Men mest snakker vi om hvor redde vi er.
Noen av barna har flyttet i egen bolig, de trenger hjelp hele døgnet. Noen er så ensomme at de gråter seg i søvn. Noen klarer ikke lenger å spise.
Vi lytter, nikker, kjenner oss igjen.
Så tar vi et glass, lar oss bedøve, tenker ikke på fremtiden.
Og så er det hverdagen.
Og brev fra NAV.
Og avslag på søknader.
Og så er det en ny begravelse.
Og en til.
Og en til.
Denne teksten ble publisert på Løvemammaenes hjemmeside. Trykk her.
Lena Ronge 